Velkommen til min helseblogg! Jeg er journalist og skribent og skriver om helse og livsstil blant annet i Norsk Ukeblad. Jeg ønsker å fortelle om hva jeg gjør om dagen, samtidig som jeg har lyst til å utveksle erfaringer med andre som er opptatt av helse og livsstil. Sammen kan vi inspirere hverandre! Og det handler ikke bare om råkost og brokkoli, men om å nyte livet til sitt fulle... :) Jeg har selv møtt veggen, og har derfor mye egenerfaring når det gjelder å se nye muligheter ogå komme seg ovenpå igjen. Idag jobber jeg frilans og trener aktivt på Elixia, danser zumba og er glad i spinning og styrke i sal. Elsker spa og velvære samt reiser. Glad i bøker og har startet gruppen Book Lovers. Jeg er også utdannet coach, og liker å motivere andre.
Det er ikke alltid jeg vet hva jeg vil. Men denne gangen visste jeg det. Jeg ville klare å trene 25 ganger på 90 dager. Jeg klarte det på 50.
Derfor er jeg nå stolt eier av en knallrosa Elixia toalettmappe.
Kampanjen er enkel, men den virket for meg. Jeg kan derfor nå peke nese av og irritere vettet av alle som ikke blir ferdig til 30. juni, og de som bare får dårlig samvittighet av sånne som meg.
Trøst dere med at jeg i all treningsiveren har glemt å klippe gresset, slik at det nå er skyhøyt og snart må slås med ljå.
Jeg har heller ikke fullført selvangivelsen eller kjøpt sommergardiner.
”Vi må ikke le av ham,” leser jeg i nettdebatter. Nå skal vi heller ikke kaste sko, men opptre med verdighet. Jeg mener alle følelser må være lov i denne saken.
Gjerningsmannen drepte 77 mennesker. Likevel skal vi ikke få lov til å være sinte og vise følelser. Det er umenneskelig – og feil. Vi må ha lov til både å le, gråte, skrike, synge og sette ord på det hatet og den avmakten vi måte føle.
Det siste er at vi heller ikke skal kaste sko. Forsvarer Vibeke Hein Bæra oppfordrer til verdighet i retten.
Det er sikkert sagt i god mening, men kom i manges ører helt feil ut og har ført til et ras av protester, anført av musiker Arve Tellefsen.
Hun kunne sagt at hun forsto reaksjonen til skokasteren godt, at de var forberedt på reaksjoner, at hun tålte å bli truffet av en sko og at dette var det minste problemet i verden i forhold til alt det ofrene i saken hadde lidd. Så kunne hun fortsatt med å be om ro og respekt for retten.
Men Hein Bæra sa ingenting av dette. Hun sa bare at hun håpet at de etter denne hendelsen igjen kunne fortsette rettssaken med verdighet.
Det minnet om en litt fornærmet ungdomsskolelærer som ber elevene om å slutte å tøyse.
Men her står vi overfor en ufattelig, endeløs tragedie. Måten hun avfeier utbruddet på kan derfor lett oppleves som arrogant og ufølsomt.
Ikke sett oss på plass, alle vi som føler det befriende at det ENDELIG kom en reaksjon. La oss få lov å være mennesker.
Det som gjør det ekstra skjevt er at gjerningsmannen selv ikke opptrer med noen form for verdighet, men gliser, himler med øynene og slik det kan se ut viser null respekt for retten og de mange han har ødelagt livene til.
Og ingen stopper ham!
Breiviks forsvarere bør slik jeg ser det nå passe seg så de ikke kommer feil ut. Til nå har mange ment at de har opptrådt med forsiktighet og ydmykhet og dermed hatt full støtte, men det kan fort snu.
Arve Tellefsen synes Vibeke Hein Bæras uttalelse er uverdig.
Det ene tilhører svømmeren Alexander Dale Oen. 26-åringen som ufattelig og tragisk fikk hjertestans og døde under treningsleir i USA tidligere denne uken.
En hjertevarm person og et helt utrolig forbilde.
Alexander Dale Oen vant VM-gull på 100 meter bryst i Shanghai 25. juli i fjor. Han gråt da han sto på seierspallen – det var fordi han tenkte på terrorangrepene her hjemme bare noen få dager tidligere. Han ønsket han kunne gjøre noe for ofrene.
Det andre ansiktet jeg ser lyse mot meg på nettsiden tilhører en massemorder. Anders Behring Breivik, 32 år gammel.
Mannen som sto bak udåden som fikk Dale Oen til å gråte da han vant VM-gullet i juli.
Noe sier meg at Gud valgte feil person denne gangen. Jeg tenker stygge, beske tanker om hvem av dem som burde ha fått hjertestans, og det er ikke Dale Oen.
Sakene har ingen sammenheng, men i mitt hode lever sakene sitt eget liv, og det føles blodig urettferdig at den gode måtte ofres og ikke den onde.
Er det lov å ha slike hevntanker?
En meddommer måtte trekke seg fordi han hadde skrevet under psevdonym på Facebook at massemorderen fortjente dødsstraff.
Tenke det, mene det, si det ja, men skrive det på sosiale medier: Nei.
For en uke siden var jeg fornøyd med å støtte rosetoget og synge ’’en himmel full av stjerner.”
Men når en av de største stjernene tas fra oss, trøster det ikke lenger med sang.
Jeg gruer meg til resten av rettssaken og nærmest håper på at en snart vil klikke der inne og gi Breivik skikkelig inn.
Som om det ville hjulpet på noe…
Ofrene fra Utøya og Regjeringkvartalet får ikke tilbake sine.
Kjæresten og familien til Dale Oen får ikke godgutten sin tilbake.
Likevel klarer jeg ikke å la være å tenke at han leser visst aviser og ser nyheter i fengselet, denne massemorderen.
Jeg håper han legger merke til at en annen, mer betydningsfull person enn han topper nyhetene akkurat nå.
Og at det er Alexander Dale Oen vi gråter for, ikke for ham.
Alle vil dit. Det er det nye ultimate reisemålet – såvel for jenteturer som for par.
Everybody wants to go. It is the new ultimate place to go, for girls and happy couples as well.
Hvorfor er det så spennende her..??
Why is it so exciting here?
Det kan ikke være bare fordi Norwegian og andre flyselskaper flyr direkte for under 2000 kr hver vei.
It cant be just because Norwegian and others fly directly for under 2000 Nkr each way.
Det må være fordi det er så annerledes enn hjemme. Eksotisk, luksuriøst og forførende på samme tid. Som i et eventyr fra 1001 natt.
It must be because it is so different than at home. Exotic, luxurious and seductive at the same time. Like a fairy tale from the book one thousand and one nights.
كتابألفليلةوليلةKitab alf lailah wa lailah
Det var her jentene fra Sex og singelliv spilte inn sin andre film.
It was here the girls from Sex in the City made their second movie.
Alt er glamorøst og skinner i gull og sølv… som her i Dubai marina.
Everything is shiny and glamourous, like here in Dubai marina.
Men vær forsiktig... ;)Selv om Dubai er trygt, er det regler å følge, som å ikke gå for lettkledd, kysse eller oppføre seg uanstendig . Alkohol fåes kun på barer og i restauranter i tilknytning til hotell. Ikke at det er noe problem, det vrimler av tilbud!
But, be careful... ;) Even though Dubai is safe, there are rules like dressing properly and not kissing or embracing in public places . Alcohol you can buy in hotel restaurants only. Or in bars. Not that it is a problem. There are bars and hotels everywhere ;)
10 ting å gjøre i Dubai 10 things to do in Dubai
1. Dra på ørkensafari. Go on a desert safari.
2. Rid på kamel. Ride a camel.
3. Nyt sol og bad på flotte strender, her fra Sheraton, Jumeirah Beach samt Palmen,med Seilet i bakgrunnen. Enjoy sun and beach at Sheraton and the Palm.
4. Spis middag ved det innendørs skianlegget på shoppingsenteret Mall of Emirates. Have dinner by the indoor ski arena on Mall of emirates.
5. Besøk populære utesteder som Hard rock Cafe, Buddha Bar - eller Barasti, (bildet), der businessfolk henger ute etter arbeidstid. Visit Hard Rock Cafe, Buddha Bar and Barasti (picture.)
6. Ha en forrykende vannferd i den store fornøyelsesparken ytterst på Palm Jumeirah,hvor du også kan svømme med definer. Have an exciting water ride at Atlantis where you also can swim vith dolphins.
7.Dra helt til topps i Burj Khalifa, verdens høyeste tårn og få med deg vannshowet utenfor. Visit Burj Khalifa, the worlds highest building and see the water show outside.
8. Besøk seilet - Burj al Arab, verdens høyeste og mest luksuriøse hotell og drikk champagne i skybaren. NB; må bestilles på forhånd! Visit Burj Al Arab, worlds tallest luxury hotel and drink champagne in the sky bar.
9. Utforsk "Lille Venezia" - også kalt Souk Madinat, et område bygd som en gammel arabisk by. Koselige spisesteder ved vannet. Explore the area Souk Madinat built like an old arabic city, with nice restaurants by the water.
10. Ha lunsj i den nye chill out baren til Sheraton, Jumeirah Beach og unn deg en massasje etterpå. Have lunch in the new chill out bar at Sheraton and have a massage afterwards.
Enjoy wonderful chill out music....
Og så er det shopping: Alle har sikkert hørt om gullsouken. Les her! For happy shoppers, look here:
Reisefakta/Travelfacts: Jeg har vært i Dubai to ganger. Første gangen reiste vi direkte med Norwegian og bodde på Rotwana hotell, Jumeirah beach. Andre gang reiste vi med KLM med mellomlanding i Amsterdam og bodde på hotell Sheraton, Jumeirah beach. Uken kom på ca 11 000 med fly og hotel.
I have been in Dubai twice. Først time we flew direct with Norwegian and stayed in Rotwana hotel, Jumeirah Beach. Second time we chose KLM Oslo- Amsterdam-Dubai and srtayed at Sheraton, Jumeirah Beach. For one week we payed ca 11 000 per person, travel+hotel.
Klima/Climate: Best fra november-mars/april. Om sommeren er det så varmt i Dubai at folk må holde seg innendørs og gå tur inne i et av shoppingsentrene!
Best from nov-march/april: In the summer it is so hot in Dubai that people have to stay indoors and have a promenade inside on of the huge shopping malls!
Den siste tiden har jeg fått flere venneforespørsler på Facebook fra utenlandske menn. Når jeg spør hvordan de fant meg, sier de bare at de tittet innom og ønsket å adde meg fordi jeg ser så søt og hyggelig ut.
Jeg har ikke åpen profil, og synes derfor det er litt underlig hvordan de kan finne meg. De spør fort hvilket land jeg kommer fra, hvor gammel jeg er og om jeg er gift og har barn. Når jeg forteller at jeg er skilt, går det ikke lang tid før de mener jeg er den store kjærligheten. En tyrkisk fisker ønsker å gifte seg ganske fort. Ser han meg som en mulighet til å få asyl i et land der det er lettere å leve og få seg jobb? Jeg vet ikke.
For noen uker siden fikk jeg en venneforespørsel fra en ung gutt fra Ghana. På profilbildet poserer han sammen med en krokodille, og det står at han er født i 1991, altså tre år eldre enn sønnen min. Alhassan som han kaller seg forteller at foreldrene døde i en bilulykke da han var 15 år, og han tar seg nå av lillesøsteren Ruth. Han livnærer seg ved å bære ting for turister og jobber også i en zoo. Det bildet med krokodillen er altruism, forteller han, han mener at det er laget for turistene. Alhassan sier han drømmer om å bli lege. Han er oppmerksom, kommer stadig innom på chatten for å høre hvordan det går med meg, om jeg har en fin dag.
Han vil gjerne komme og besøke meg, sier han,men det kommer til å koste penger. Tenker han at jeg skal sende penger slik at han kan søke visum, eller er det et forsøk på å lure meg til å sende penger han bare vil beholde selv..?
Jeg sier han er for ung for meg, men Alhassan sier jeg er hans beste venn, han elsker meg og vil at vi skal leve sammen som mann og kone. Kjærligheten har ingen alder, sier han, og sender meg små søte dikt på engelsk som han må ha kopiert fra internett.
Historien virker ekte, og han virker som en søt og sympatisk gutt, men hvordan vet jeg at han finnes i virkeligheten? Kan det ikke tenkes at det står en liga bak ham, som har funnet ut at Facebook og andre kanaler er et egnet sted å lure godtroende kvinner?
Alhassan vil ofte vite små ting om meg, som hva jeg drømmer om natten. Men i dag er han ute i et litt annet ærend. Han spør om jeg kan gjøre noe lite for ham, sende noen skolebøker.
–Hva slags bøker, da, spør jeg. Jeg merker at skepsisen øker.
–Stores book, svarer han. Det gir ingen mening, og jeg spør igjen.
Nå svarer han at siden jeg vet han liker musikk (dette har han fortalt meg tidligere) lurer han på om jeg vil sende ham en Ipod!
Dette svarer jeg ikke på. Jeg har råd til å være et godt menneske, og sende en Ipod til en fattig, foreldreløs mann i Ghana som forsørger en lillesøster. Hvorfor skulle ikke jeg i all min norske overflod gjøre det?
Men vet hvem om det ikke bak bildet og profilen av Alhassan sitter en mann på 60 eller flere som er klare til å håve inn gevinsten. Etter at jeg har sendt Ipoden komme de sikkert tilbake etter mer?
I mitt hode flagrer historier jeg har lest om menn som har blitt svindlet for millionbeløp av kjærester fra Ghana og andre steder som viste seg å ikke finnes i virkeligheten.
Det nye er visst at det er kvinner de er ut etter.
TV2 hjelper deg fortalte nylig om en kvinne som ble svindlet for 200 000 kroner av en falsk kjæreste hun fant på nettet. Siden etter jul har over 20 kvinner kontaktet Økokrim etter å ha blitt svindlet på nettet. Felles for kvinnene, er at de er godt voksne, har møtt noen på nettet – og tapt penger. Over åtte millioner kroner funnet veien fra norske kvinner på jakt etter kjærligheten til utenlandske svindlere.
Like etter at jeg har sagt til Alhassan at han er for ung for meg, blir jeg addet av en litt eldre mann, også fra Ghana. Denne mannen er også interessert i å høre hva jeg drømmer om om natten. Helt tilfeldig, eller kan det være samme person?
Skepsisen drar det lengste kortet: Sorry Alhassan, det blir nok ingen Ipod. ”Forlovelsen” er herved hevet…
Bertine Zetlitz var lekker med grønn neglelakk da hun opptrådte i serien ”Hver gang vi møtes.”
Jeg ville ha like fine negler, men fikk ikke tak i den mørkegrønne lakken.
Men i dag løsnet det.
Som første kunde hos Kolbotn hudpleie på Tårnåsen fikk jeg teste grønn Gelish med mønster! Mønsteret er laget ved hjelp av en stempel-lignende magnet som trykkes mot lakken før den har rukket å tørke på neglen.
Blir jeg ikke lagt merke til med disse neglene her, så er det bare å gi opp! J
Ønsker alle en GRØNN påske!
Negler i friske farger er en enkel måte å pynte seg/lyse opp hverdagen på. Disse holder i 3 uker og koster 500 kroner, det er inkludert å ta av gammel farge samt sette på ny. (Mange salonger har Gelish og Shellac nå, det er nesten det samme.)
Jeg vet ikke hva som er verst, at SV har gitt penger til veldedige formål uten å ha papirene i orden, at ærverdige Jonas Gahr Støre har støttet en venn økonomisk som han har feiret nyttårsaften med, eller at en Høyre-politiker (Henning Warloe) har oppbevart og nytt narkotika i sin Stortingsleilighet.
Politikere må ta hatten sin og gå, både om de leier ut et ulovlig stabbur (Åslaug Haga, SP), lyver om vennskap (Manuela Ramin-Osmundsen) eller ringer til spåkoner i arbeidstiden (Saera Khan) og særdeles om de ber om massasje over hele kroppen på en bordell (Bård Hoksrud, FrP) eller utnytter unge gutter (Trond Birkedal, FrP)
Det er nå snart skandaler jevnt fordelt over alle partier – til og med i Ap der en ordfører, RuneØygard er tiltalt for å ha hatt et forhold til en 16-år gammel jente og i Venstre, der Venstre-nestleder Helge Solum Larsen har blitt anmeldt for voldtekt.
Jeg kan bare være glad jeg ikke er politiker.
Jeg har heldigvis ikke blitt anmeldt for noe, men som politiker ville også små ting blitt rullet opp og da spørs det om jeg ville passert nåløyet.
Det ville kommet frem at jeg har hatt varierende økonomi, at jeg engang brukte litt for mye penger under et skoleopphold i USA, at jeg har vært på byen og danset inntil de små timer, sagt dumme ting på nachspiel, oppsøkt en samtalepartner, blitt kjent med menn i utlandet, og at jeg har et barn som har slitt på skolen og som jeg har gått i krigen for.
Kanskje ville man også funnet ut at jeg malte min lillebror som liten og klippet håret hans, og at jeg en gang var så sint at jeg kylte et ølglass over rommet.
Hva slags andre pinlige øyeblikk som ville komme for en dag, vil jeg ikke engang begynne å tenke på.
På den positive siden kunne jeg skrytt av at jeg i et akademisk og godt møblert hjem var en oppofrende storesøster som tok seg av alt og alle mens mine karriereforeldre jobbet, hjalp småsøsken med leksene og laget pannekaker til seks personer uten å blunke.
At jeg hadde en god penn som min forfatter-mormor, at Kjell Magne Bondevik er inngiftet i min familie på morssiden, og at jeg var skoleflink pike til krampa tok meg.
Jeg kunne fremhevet alle årene om journalist, om hvor spennende det var å møte Roger Moore, krabbe i gruvene på Svalbard og være politi for en dag. Tiden som desksjef i kjendisbladet Nå ville man kunne si pene mindre pene ting om, men jeg kunne fremhevet at det ga meg solid leder-erfaring. Redaktørjobben i et interiørblad ville vært fristende og fremheve, men også et sjansespill, for før eller siden ville det kommet for en dag at jeg brant slik for denne jobben at jeg endte opp utbrent og ble sykmeldt en periode.
Men i dag er det jo in å møte veggen, iallfall når man kommer styrket ut av det, så kanskje jeg kunne brukt det til noe positivt. Egenerfaring gjør det lettere å forstå og møte andre som sliter.
At jeg en gang var programleder for Norsktoppen på P1 og jobbet med Tv-produksjon i Strix ville garantert gitt pluss-poeng, sikkert også at jeg i dag jobber med helse-stoff og har bred erfaring innen helse-feltet siden 2006.
Jeg kunne også fortalt om hvordan jeg sluttet å røyke i 2007 og begynte å trene, og fikk en bedre og sunnere livsstil. I dag er jeg et levende leksikon når det gjelder hvor viktig det er med styrketrening når man er 40+.
Men jeg vet ikke om det ville holdt i lengden. Onde tunger ville kanskje sagt at jeg er for glad i rødvin og jeg enten har vært for glad eller for trist, jobbet for lenge i den tabloide presse og ikke er ryddig og tålmodig nok til å bli statsråd.
Så istedenfor å drømme om en sen politisk karriere, overlater jeg til andre å fylle de politiske rollene.
I motsetning til VGs politiske ekspert synes jeg det er noe befriende unorsk med en utenriksminister, Erik Solheim som går i raseri og ikke legger skjul på at han er vraket.
Men neida – vi skal holde på Janteloven og fasaden også her: En kvinnelig VG-ekspert utbasunerte med forutrettet mine på God Morgen Norge at ”dette er slike ting som er forbeholdt å fortelle til KONEN sin!
Gud bedre. Hun har tydeligvis aldri vært ute en vinternatt før som de fleste av oss andre.
Den samme eksperten gikk hardt ut mot tidligere statsråd Audun Solbakken og utbasunerte at ”folk i Arbeiderpartiet var RASENDE overat han hadde sagt det var flere som hadde gitt penger uten å ha fulgt regelverket.”
Det var før det ble oppdaget at også APS Jonas Gahr Støre hadde lik i lasten.
Jeg stusser over at kritikken er så bastant og lite velfundert.
Det er noe som heter å feie for sin egen dør før man tar andre.
Selv foretrekker jeg ekte mennesker fremfor besserwissere med mangelfull menneskelig innsikt.
På reise er alt så lett. Det er lett å la seg begeistre og berøre, lett å bli kjent med nye mennesker, le, danse, flørte. Hverdag og plikter er langt unna.
Så kommer en hjem, nyinspirert og full av inntrykk og gleder seg til å ta fatt på nye ideer. Og så tar det bare noen timer, eller en natt, før energien er som sunket i jorden, en har ikke lyst til noe, klarer ikke å konsentrere seg om noe fornuftig, særlig ikke å pakke ut av kofferten, ta ut av vaskemaskinen som en glemte før en dro, og enda mindre å komme i gang med rutiner og jobb.
Noen som kjenner seg igjen?
Det er vel en del av det å la seg begeistre, det komme alltid en nedtur etterpå, en morning blue – før minnene gradvis blir svakere og en igjen er i rutinene, i hverdagen og utfører alt det daglige, normale som om ingenting skulle ha hendt og alt er som før..
Jeg er ikke helt der ennå!
Etter en langhelg i London har verden åpnet seg og stedet jeg bor, huset mitt, det jeg gjør, virker med ett så lite.
Jeg har et sug etter å komme tilbake i drømmen, oppleve mer.
Og igjen lurer jeg på hva jeg egentlig vil.
Følge hjertet, tenker jeg, men er usikker på hva det sier. (Here we go again..)
Det er mange som er opptatt av å leve ut drømmen. Kanskje særlig de av oss som har levd en stund og har hatt mye ansvar med jobb og barn. Vi vil ha noe mer ut av livet!
Det finnes folk som gir næring til drømmene.
Ofte, når jeg blir tipset om en bok eller et nettsted, eller en ny ide, så dukker de opp et annet sted like etterpå som for å si hei, har du glemt meg – her har du påminnelsen du trengte…
Og nå skjedde det igjen. Den forrige frisøren jeg var hos, var ikke bare opptatt av å gjøre mennesker nye på håret, hun var opptatt av drømmefanging. Hun hadde lyst til å hjelpe mennesker å leve ut drømmene sine, sa hun.
Hun tipset meg om en bok hun hadde lest av coach og foredragsholder Ellen Vahr som heter DRØMMEKRAFT.
Denne tenkte jeg å låne, men jeg glemte det hele til jeg kom over et TV-intervju med kunstner Bjørg Thorhallsdottir – som er et forbilde når det gjelder å leve ut drømmen…
Akkurat nå er hun på Bali et halvt års tid for å male. Snakk om å følge hjertet og tørre å kaste seg uti det.
I dette intervjuet dukket damen opp igjen. Ellen Vahr som har skrevet boken drømmekraft. Da kom jeg på det. Det var jo denne boken jeg ble tipset om å lese!
En påminnelse pleier å funke for meg. Så nå har jeg satt meg på venteliste på biblioteket.
Boken finnes både hos Asker, Bærum og på Fylkesbiblioteket, men er utlånt hos alle. Skal vi sette deg på venteliste? På Fylkesbiblioteket står det at det er mellom 2 - 4 ukers ventetid.
Med vennlig hilsenOppegård bibliotek - Kolbotn
Om 2-4 uker kommer jeg til å sitte fordypet i denne boken og lure på hva jeg skal gjøre med resten av livet.
Utfordringen er, som Ellen Vahr sier, ikke bare å tørre å leve ut drømmen, men å finne ut hva en egentlig vil.
Akkurat nå drømmer jeg mest om Dubai. Jeg skulle reist dit neste uke, men turen er utsatt fordi min reisevenn er syk.
Hodet vil ikke helt tro på det. I min flotte 2012 almanakk designet av før nevnte Thorhallsdottir, står avreisen fortsatt oppført. På samme side har BT nedtegnet et arabisk ordtak:
”Det finnes tre ting som ikke kan skjules; kjærlighet, røyk og en mann som rir på en kamel.”
Og en kvinnes skuffelse, kunne jeg lagt til. Det virker jo bestemt at jeg skal reise til de arabiske emirater akkurat i uke 13…
Men jeg er også ganske flink til å snu på ting, så jeg tenker at meget ny vårforkjølelse på gang så kanskje det er like greit at det ikke blir noen tur akkurat nå…
I mellomtiden får jeg trøste meg med minner fra fjorårets tur…
Minner kan sette fart på nye drømmer og dempe vårforkjølelse.
Jeg gikk på college i sørstatene et år, nærmere bestemt i Valdosta, Georgia, USA. Den lille prikken på kartet ligger tett på grensen til Florida. Klimaet var varmt og fuktig og veien til Floridas strender kort. Det var der vi dro for å slappe av når vi hadde fri, ikke minst under spring break..
På skolen var jeg aktiv i det internasjonale studentmiljøet. Mine beste venninner var fra Danmark og Brasil og jeg fikk en god venn i en to meter lang koloss fra Tokyo.
Men dette skal handle om en inder. Inder Singh. I motsetning til oss andre delte han ikke rom på campus med en amerikansk student. Han leide sin egen campus-leilighet. Singh var gjestfri og han inviterte oss utenlandsstudenter på middag, bestående blant annet av indiske pannekaker.
Mens vi satt hos Singh middag etter middag og diskuterte studentlivets gleder og sorger, var det en ting som plaget meg grenseløst.
Det var at den ellers høflige og tekkelig turbankledte Inder Singh hadde dekorert veggene sine med bilder av toppløse damer, revet ut fra det som for meg fremsto som rene pornoblader.
Med en mor som var psykiater, stemte SV og leste Sirene, var det umulig å ikke la seg påvirke. Jeg var på den ene siden fascinert av modellyrket og vakre damer, på den andre siden var jeg feminist og glødende opptatt av kvinners rettigheter.
Disse toppløsmodellene fikk meg til å sette pannekakene i halsen. Hvorfor hadde han hengt de opp? Var vi ikke pene nok, vi? Manglet han respekt for kvinner generelt?
En medstudent fortalte meg at Singh hadde sagt at disse bildene betydde ufattelig mye for ham. Særlig den ene toppløsmodellen.
På meg virket dette kvalmende. En ettermiddag som Singh måtte forlate leiligheten før oss for å rekke en forelesning, rev jeg ned bildene og kastet dem i nærmeste søpledunk, med bankende hjerte.
Neste dag troppet en rasende Singh opp ved studentkafeen der jeg satt og ventet på min tennisleksjon.
Han hadde oppdaget at bildene var borte, og noen hadde sagt at det var meg.
Sjelden har jeg sett en så sint mann. Han var rødglødende i fjeset og skalv på hendene der han grep etter tennisracketen min og løftet den i været:
- I will break your racket! Truet han.
Jeg husker ikke hva jeg svarte eller hvordan jeg fikk ham til å gå. Men jeg husker at vennskapet var over.
Hver gang siden, når Singh så meg på fellesområdet, stirret han på meg med et drepende blikk. Jeg ble aldri mer invitert på indiske pannekaker.
Hadde jeg møtt ham i dag, ville jeg bedt om unnskyldning. Han hadde vist meg sin gjestfrihet og jeg hadde ingen rett til å fjerne plakater fra hans leilighet, selv om formålet var å bekjempe utnyttelse av kvinnekjønnet.
Når vi feirer 8. mars i dag, ser jeg at det fortsatt bor en liten rebell og feminist i meg.
Kvinner blir fortsatt utnyttet i pornoindustrien.
I Norge er det ikke likt lønn for likt arbeid.
Det er fortsatt for få kvinner i ledende stillinger og styreverv
Vi er ikke flinke nok til å sikre økonomien vår, blant annet etter skilmisse: 9 av 10 kvinner er minstepensjonister.
Kvinnesykdommer har en lavere rang enn mannesykdommer: Kvinner må blant annet vente opptil 10 år for å få nytt bryst, noe som er skandaløst!
Kvinner blir fortsatt voldtatt, og det skjer ikke bare overfallsvoldtekter. Det største problemet er nachpielvoldtekter , og voldtekter utført av en person kvinnen allerede kjenner.
Altfor mange kvinner blir utsatt for vold - i verste fall drept - av sin partner eller ekspartner.
I forhold til dette var Inder Singhs forelskelse i magasin-damer en ren bagatell.
Men for en ung og engasjert studine, var det grunn nok til å aksjonere ;)
